av Donna Tartt
Nietzsche
Donna Tartts tredje og foreløpig siste roman ble utgitt i USA i 2013 og vant Pulitzerprisen i 2014. Juryen mente at Tartt skrev «en vakker oppvekstskildring med utsøkte karakterer, og at «Stillitsen» er en bok som stimulerer hjernen og berører hjerte.»
Plottet i den nye romanen er bygget opp på samme måte som i Tartts to tidligere bøker: et tragisk dødsfall som skjedde mange år siden. Denne gangen er det moren til romanens hovedperson, tenåringen Theo Decker, som mister sitt liv under et terrorangrep på et kunstmuseum i New York. Hendelsene i dette museet danner utgangspunktet for romanen.
Bokas tittel henviser til et mesterverk fra den nederlandske gullalderen - et lite, sjeldent maleri av Carel Fabritius, som forestiller en gul fink, «lenket til en vagle etter den lille kvisten av en ankel. Ikke blyg, ikke engang uten håp, men standhaftig sittende på plass.» «Stillitsen» er også Theos mor yndlingsbilde som han «redder» ut av ruinene da han kommer til bevissthet etter eksplosjonen.
Etter ulykken blir livet til Theo snudd på hode. Han flytter fra sitt eget hjem til et fremmed barnehjem, bytter fosterfamilier, reiser gjennom en rekke sosiale lag - fra New York til Las Vegas og tilbake til New York. Og det stjålne maleriet følger med, innpakket i papp og putevar. Dette bildet er den eneste konstanten i livet hans, både en forbannelse og et siste halmstrå. Det er det eneste som holder livet hans sammen etter morens død.
Boka er full av detaljerte beskrivelser, litterære allusjoner, interessante refleksjoner og observasjoner og inneholder alt som hører med en ekte roman: en kjærlighetshistorie, en godt konstruert og spennende intrige, et sterkt budskap og et variert og fantasifullt persongalleri. Tartt er en mester i å skildre miljøer og omgivelser, en mester til å skrive tette, meningsfulle tekster og en mester til å forene ulike sjangrer. «Stillitsen» er både en moderne røverroman og en dannelsesroman. En veldig personlig, klok og trist bok om ondskapens paradoks, om skjebne og tilfeldigheter, om kunstens kraft.
I bokens siste kapittel henvender Theo seg direkte til sin ikke-eksisterende leser for å meddele sine innerste tanker rundt kunst og livet. Han erklærer sin kjærlighet til «Stillitsen», fordi det er «en ære og et privilegium å elske det Døden ikke kan ta». «Maleriet var hemmeligheten som hevet meg over livets overflate og gjorde meg i stand til å vite hvem jeg er… For om forferdelse og glemsel har fulgt bildet gjennom historien, har også kjærligheten gjort det. I den grad det er udødelig (og det er det), har jeg en liten, lysende ugjenkallelig del i den udødelighet.»
Elvira Tjønnholm
Sel bibliotek
Donna Tartts tredje og foreløpig siste roman ble utgitt i USA i 2013 og vant Pulitzerprisen i 2014. Juryen mente at Tartt skrev «en vakker oppvekstskildring med utsøkte karakterer, og at «Stillitsen» er en bok som stimulerer hjernen og berører hjerte.»
Plottet i den nye romanen er bygget opp på samme måte som i Tartts to tidligere bøker: et tragisk dødsfall som skjedde mange år siden. Denne gangen er det moren til romanens hovedperson, tenåringen Theo Decker, som mister sitt liv under et terrorangrep på et kunstmuseum i New York. Hendelsene i dette museet danner utgangspunktet for romanen.
Bokas tittel henviser til et mesterverk fra den nederlandske gullalderen - et lite, sjeldent maleri av Carel Fabritius, som forestiller en gul fink, «lenket til en vagle etter den lille kvisten av en ankel. Ikke blyg, ikke engang uten håp, men standhaftig sittende på plass.» «Stillitsen» er også Theos mor yndlingsbilde som han «redder» ut av ruinene da han kommer til bevissthet etter eksplosjonen.
Etter ulykken blir livet til Theo snudd på hode. Han flytter fra sitt eget hjem til et fremmed barnehjem, bytter fosterfamilier, reiser gjennom en rekke sosiale lag - fra New York til Las Vegas og tilbake til New York. Og det stjålne maleriet følger med, innpakket i papp og putevar. Dette bildet er den eneste konstanten i livet hans, både en forbannelse og et siste halmstrå. Det er det eneste som holder livet hans sammen etter morens død.
Boka er full av detaljerte beskrivelser, litterære allusjoner, interessante refleksjoner og observasjoner og inneholder alt som hører med en ekte roman: en kjærlighetshistorie, en godt konstruert og spennende intrige, et sterkt budskap og et variert og fantasifullt persongalleri. Tartt er en mester i å skildre miljøer og omgivelser, en mester til å skrive tette, meningsfulle tekster og en mester til å forene ulike sjangrer. «Stillitsen» er både en moderne røverroman og en dannelsesroman. En veldig personlig, klok og trist bok om ondskapens paradoks, om skjebne og tilfeldigheter, om kunstens kraft.
I bokens siste kapittel henvender Theo seg direkte til sin ikke-eksisterende leser for å meddele sine innerste tanker rundt kunst og livet. Han erklærer sin kjærlighet til «Stillitsen», fordi det er «en ære og et privilegium å elske det Døden ikke kan ta». «Maleriet var hemmeligheten som hevet meg over livets overflate og gjorde meg i stand til å vite hvem jeg er… For om forferdelse og glemsel har fulgt bildet gjennom historien, har også kjærligheten gjort det. I den grad det er udødelig (og det er det), har jeg en liten, lysende ugjenkallelig del i den udødelighet.»
Elvira Tjønnholm
Sel bibliotek
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar