14. jun. 2018

Her hos de levende

av Levi Henriksen

Gyldendal forlag, 2017

”Halvbroren til faren min skjøt seg i et bryllup i romjula rett etter krigen, men det er ikke den historia jeg skal fortelle nå. Heller ikke om hva som skjedde den kvelden pappa gikk for å slå i hjel stefaren sin (...),”

Her hos de levende er Levi Henriksens nyeste bok. Det er en bok med faren hans sin historie som bakteppe og med en fiktiv Henriksen som kan minne om Levi Henriksen selv, uten at det er en selvbiografisk historie.
Henriksen, bokens hovedperson, har tatt seg inn i huset som faren, Hermann, bygde med sine egne hender. Henriksen er i et vippepunkt i livet. Han har kuttet kontakten med kone og barn og for så vidt med hele verden. Med to gamle malerier som farfaren lagde og farens gamle 7de sans forsøker han å finne ut av hvem faren egentlig var. Han som arbeidet i skogen, hoppet lengst på ski og som la planer om å drepe stefaren sin da han var ung. 

Dette er den første boken av Levi Henriksen jeg har lest. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har plukket opp noen av bøkene hans før, for jeg liker boktitlene hans utrolig godt. Tittelen på denne boken «Her hos de levende» passer godt på denne historien synes jeg. Hermann Henriksen og hans historie påvirker de levende, også etter at Hermann er død. Samtidig som bokens hovedperson har tatt en pause fra livet for å finne seg selv, og for å pusle sammen historien om faren uten forstyrrelser og uten å bli kontaktet av hverken familie eller andre. 

May Britt Josten
Sel bibliotek

7. jun. 2018

Finna kyrkjedøra i meg

av Per Helge Genberg

Vigmostad Bjørke, 2018



"Sommarnatt; eg ligg og ser innover i rommet. Livet, slik det skal bli, teiknar seg av i kubikkmetrane med luft mellom meg og den bortaste veggen. Eg har nett fylt tretten år og skulle ikkje måtta gå inn hit. Inn i vissa. Inn på vegen over fjell, varda med einsemd."

Hovudpersonen i denne romanen vaks opp på ein gard langt frå andre. Utan sysken og lite vant med andre barn var det ikkje så lett i finne seg til rette saman med dei andre på skulen.
Han oppdaga tidleg at han var homofil,  i ei tid da dette var veldig skambelagt. Og med ingen å tru seg til.

Men alt er ikkje trist. Dette er også ei forteljing om kjærleik, gudstru og bondens forhold til gard, jord og dyr.

Ein fin, liten sjølvbiografisk roman med mykje innhald på og mellom linjene.



Hanne Gran
Skjåk folkebibliotek




1. jun. 2018

Premien for alt

av Ingvild Holvik
Samlaget, 2017

Mali Fredrikke Sjursen er ei aldrande dame omgjeve av sine næraste, men som likevel kjenner på einsemda og angsten i det å bli gammal. Kroppen er i forfall, ho er redd for å dette, fryktar ho skal tisse på seg før ho når fram til klosettet, og ho dregst med vonde tankar frå oppveksten og vaksenlivet. Før Mali vart fødd, mista foreldra ei dotter, og heilt frå ho var lita har Mali hatt ei kjensle av at ho berre var ei erstatning for den systera som døydde. Saknet av denne systera ho aldri fekk møte følgjer henne gjennom heile livet. Fosterbroren ho får seinare i barndomen blir plassert på ein skule for vanskelegstilte elevar på Lægerøya, der tilhøva seinare skal vise seg å vera kritikkverdige. 

Sjølv hadde Mali fleire abortar før ho vart mamma, og då sonen Thomas endeleg vart fødd, var han "premien for alt". Ho misser derimot også kontakten med Thomas når han veks til, og nok ei tung livsrøynsle lyt ho bere med seg vidare.

Romanen ber preg av indre monolog, der fortid og notid går i kvarandre medan Mali sit og tenkjer attende på livet som var medan ho tek seg ein røyk. Etter ein luftvegsinfeksjon blir ho innlagt på ein pleieheim, og får der vanskar med å innrette seg rutinane og den nye kvardagen. 

Holvik skriv meisterleg godt og nært om alderdom; det er både sårt og humoristisk, intelligent og gjenkjenneleg, og boka gjev eit intimt og viktig portrett av eit levd liv, der det usagte blir liggjande og ulme mellom menneske som står kvarandre nær. På mange vis ei bok som har parallellar til Det gode vi ikkje gjer av Ragnhild Kolden, sjølv om temaet er eit heilt anna. Verkeleg ein roman som bør nå fram til mange!

Merete Byrøygard
Lom folkebibliotek

14. mai 2018

Den svovelgule himmelen

av Kjell Westö

Pax forlag, 2017


Dette er en fortelling fra Helsingfors der vi følger hovedpersonen fra oppveksten på 1960- tallet til han er blitt en godt voksen mann. 

Terve vokser opp som enebarn i en middelklassefamilie, og når han er 10 år kjøper faren hans en enkel hytte utenfor byen. Der blir han kjent med den jevngamle gutten Axel og den 2 år yngre søsteren, og han tilbringer mer og mer tid sammen med dem. De tilhører den velstående Rebell-familien som har et staselig sommersted i nærheten av hovedpersonens hytte. Relasjonen til disse to og familien deres preger hele romanen. 

Det viser seg at det under Rebellfamiliens vellykkede ytre skjuler seg hemmeligheter som helst ikke snakkes om.  Familien styres av den myndige bestefaren og Axel viser også en stadig mer hard og kontrollerende side av seg selv.
Mellom Terve og Axels søster Stella vokser det fram et kjærlighetsforhold , et turbulent og følelsesladd av-på forhold som varer hele livet. Vi blir også kjent med noen andre i vennegjengen , den voldelige Jajo, den søkende Krister og den sårbare Klasu og Terves venninne Linda. 

I siste del av boka får Terves forhold til foreldrene større plass. Han opplever seg selv som mislykket og føler at han ikke har oppfylt foreldrenes forventninger hverken i forhold til karriere eller familie.

Den svovelgule himmelen er en storslått fortelling om familie, vennskap og klassemotsetninger.

Jeg hørte boka som lydbok, nydelig lest av Alex Aubert.

Kjell Westö er født i 1961 i Helsingfors og er en kjent finsk forfatter.
Han fikk Nordisk råds litteraturpris i 2014 for Svik 1938.


Boka er oversatt av Erik Johannes Krogstad.


Bodil Vorkinn
Dovre folkebibliotek

9. mai 2018

Når tiden er inne

av Michela Murgia

Pax forlag, 2018

- Si aldri: "Av dette vannet vil jeg ikke drikke." Du kan lett komme til å befinne deg i baljen uten å vite hvordan du er havnet der (s. 149).

Maria Listru er det fjerdefødde barnet i ein fattig familie på Sardinia, og blir rekna som «(...) feilen etter tre riktig utførte ting» (s. 5). Seks år gamal blir ho fosterbarn hjå ei eldre syerske, som sjølv er barnlaus. Maria knyter sterke band til fostermora Tzia Bonaria Urrai. Det hender at Bonaria blir kalla ut på natta for å hjelpe andre folk i landsbyen, men kva denne hjelpa består seg i, det ser det ut til at alle andre enn akkurat Maria veit. Maria er ikkje gamal nok til å forstå alt, men etter kvart meiner ho sjølv ho har like stor rett som andre til å vete kva som skjer. Bonaria er vald ut av lokalsamfunnet til rolla som accabadora - "ho som fullfører", men på eit tidspunkt bryt ho den "moralske kontrakten" med det katolske samfunnet. Kva skjer når Maria finn ut kven fostermora eigentleg er?

Trass i at boka har ein mørk undertone, blir ho likevel vakker og stemningsfull, sjå berre i kontrasten mellom livet og døden. Boka er truverdig i miljø- og personskildringane sine. Ho er detaljert og har eit knippe symbol og bilete. I romanen er vi i ein landsby på Sardinia på 1950-talet, og den katolske trua står sterkt i samfunnet. Dette kjem tydeleg fram i teksten gjennom tilvisingar til katolske helgennamn, relikvium og ikon, da med kanskje særskild oppmerksemd til jomfru Maria. Det er mest truleg ikkje tilfeldig at Maria har fått akkurat det namnet ho ber.

Kanskje kan dette vere ein slags oppvekstroman. Lesaren fylgjer Maria frå ho er lita til ho sjølv kan gjere opp si eiga meining, og stå til ansvar for eigne handlingar. På eit punkt i romanen reiser Maria inn til det italienske fastlandet og byrjar jobbe som barnepike. Kvifor gjer ho det og kva da når ho etter ei tid får melding om at fostermora har fått slag og kanskje kan døy? Romanen får oss til å tenkje over det omdiskuterte temaet aktiv dødshjelp. Etikk og moral står i høgsetet. Spørsmålet blir kva som er rett og gale, og korleis er høvet mellom ordet, tanken og gjerninga? 

Boka er omsett frå italiensk av Tommy Watz og har vunne prisar etter at ho kom ut i 2009.

Ann Kristin Leirmo
Lesja bibliotek


3. mai 2018

Sorg er den greia med fjær

av Max Porter

Cappelen Damm, 2017

I debutboka til britiske Max Porter møter vi ein far og to søner som er i sorg over å ha mista kona og mora i ei ulykke. Ein kveld bankar det på døra. Faren førebur seg på enda ein som kjem med blomar, kaker og venlegheit, men utanfor står "ei greie" med fjør. Det er Kråke med ei "mektig lukt av råte, en søtlig, lodden stank av ikke lenger spiselig mat, og myr, og lær, og gjær". Kråke stig inn i leiligheita, løftar opp faren og omfamnar han:

Sett. Meg. Ned, harket jeg, og pisset mitt varmet vingeroten hans.
Du er pissredd. Bare si hallo.
Hallo.
Si det skikkelig.
Jeg gav etter, resignerte, og ønsket at kona mi ikke var død. Jeg ønsket at jeg ikke lå vettskremt i favnen til en kjempefugl hjemme i gangen. Jeg ønsket at jeg ikke hadde blitt besatt av denne greia akkurat da mitt livs største tragedie inntraff. 

Jeg forlater deg ikke før du ikke lenger trenger meg.

Kråke flyttar inn hjå den vesle familien. Han er terapeut, bølle og luring, ein frekk omsorgsfugl, og superkrafta hans er å fortære sorg. Det er tre forteljarar i boka, FAR, KRÅKE og GUTTER. I korte avsnitt får vi innblikk i korleis sorga artar seg for dei. Og iblant viser dei fingeren til skjebnen: Vi pisset på setet. Vi lukket aldri skuffer. Vi gjorde slike ting for å savne henne, for alltid å ønske henne.

Faren sin store helt er Ted Hughes som skreiv diktsamlinga Crow etter at kona hans, poeten Sylvia Plath, tok livet sitt. Porter tek den myteomspunne kråke-figuren inn i vår tid og gjer han til sin eigen. Porters kråke er meir interessert i barn som har mista mora si enn i store menn. 

Dette er inga bok for dei som vil ha ei oppskriftsmessig forteljing frå A til Å. Ho er sjangerplassert som roman, men det er like mykje poesi og filosofi med fabelaktige og eventyrlege trekk.  Det er ei bok om sorg som inneheld nonsense, vare vendingar, litterære referansar og rampestrekar i skjønn foreining. Det er ei bok som vil passe for dei som likar alt dette.

Omsett av Arne Ruste.

Rita Mundal,
Lom folkebibliotek 

25. apr. 2018

Hellemyrsfolket

av Amalie Skram

Vigmostad Bjørke, 2015


Amalie Skrams romansyklus inneholder fire bind og regnes som et av hovedverkene i norsk naturalisme. Bøkene ble utgitt første gang i tidsrommet 1887 til 1898.
Et viktig tema er menneskets muligheter til å bryte med sin bakgrunn og velge sitt eget liv. Amalie Skram skal ha begynt å utvikle historien da hun hørte om en ung mann som hengte seg, og lurte på hvilke foreldre han hadde.

Noen ganger er det deilig å sette seg ned med noe som har stått i hylla en stund, kanskje samlet støv, og oppdage at det har noe for seg, - selv om tiden har gått og verden har endret seg. Vi sliter fortsatt som menneske med å finne vår plass, vei og tilhørighet, - vi har fortsatt ønsker og drømmer som for noen kan være vanskeligere enn noen gang å oppnå.

Her finner du ikke mysterier, bloddryppende mord eller rå elskov, men en skildring av hvordan livet kan være for noen, kanskje flere enn vi ønsker tro, og hvordan det i all ulykke og tungskap kan finnes noen gleder, noen stråler av lys som gjør at du er villig til å gå videre, prøve som aller best du kan.  

Hellermyrsfolket anbefales også som lydbok lest av Eilif Armand.


Sel bibliotek
Sigrid Sveen


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...