Sommerlys, og så kommer natten

av Jón Kalman Stefánsson
Press, 2018

I fjor kom Jón Kalman Stefánssons gjennombrotsroman, Sommerlys, og så kommer natten, ut på norsk. Nokre av oss har hatt glede av å følgje denne forfattaren i fleire år før dette, men denne boka var i sanning også ein fryd å lesa.

Vi er på Island i ganske nær fortid. Handlinga er lagt til ein liten landsby, og vi blir kjende med nokre av menneska som lever der. Vi får innblikk i lengt og draumar som menneska ber på, eller kanskje rettare, som ber dei. Vi blir inviterte med beteninga på samvirkelaget på slarv over kaffiskoppen. Vi får vera fluge på veggen og ta del i hemmeleg kjærleik, begjær og utruskap. Vi blir med på bygdedans, treffer på ein lykkeleg flyttebilsjåfør og får kjenne på tyet i ein myrk fløyelskjole.

Romanen er skrive i vi-form, eit verkandsfullt og sympatisk grep som gjer at ein kjenner seg litt tettare på desse menneska. Vi, lesarane, blir også ein del av fellesskapen, og dette kunne kanskje skjedd her hjå oss, med oss.

Eg kunne ramsa opp tusen gode grunnar til å lesa Jón Kalman Stefánsson, men overlét ordet til han. Han seier det best sjølv.

Enkelte synes forresten det er godt å bo alene, ha selskap av en kaffekopp, fjernsynet, en bok, stillheten og trenger heller ikke mer, men det gjelder ikke Benedikt, i hvert fall bare til en viss grad. Vi kan ikke forklare dette, skjønner det ikke helt, men iblant synes han det er helt i orden, ja, aller best å være alene med hunden, men likevel er han så ensom at vi ikke kan sette ord på det, på kjøkkenbenken ligger ikke annet enn hendene hans, og tiden går, eller slik det står i diktet: "Det finnes sår så dype og så nær hjertet at til og med regnet på kjøkkenvinduet kan være dødelig."

Rita Mundal,
Lom folkebibliotek