av Charles Dickens
Mr.
Scrooge, eller Knug som han heter i norsk oversettelse, er ikke særlig
sympatisk på de første sidene:
«Kulden inni ham bunnfrøs de eldede ansiktstrekkene, bet i den spisse
nesen, skrumpet hans kinn, stivnet hans skritt; gjorde øynene røde, de tynne
leppene blå, og ga seg skarpt til kjenne i den gnissende stemmen. Et frossent
rim dekket hodet og øyenbrynene og den magre haken. Hvor han kom, bar han sine
kuldegrader med seg; kontoret hans frøs i hundedagene, og tødde ikke opp én
grad til jul.»
På en
mørk, grå, trist og ensom julekveld får han besøk av gjenferdet av sin
tidligere kompanjong Barflint. Mildt sagt uhyggelig. I all sin gru forteller
han Knug at det er mulig å unngå et så forferdelig etterliv som han selv har
fått. Den sjansen skal han få gjennom besøk av tre andre skrømt som skal vise
ham veien til noe bedre.
Midt i
svarte natten kommer «Gjenferdet av fortids jul», «Gjenferdet av dagens jul» og
til slutt «Gjenferdet av fremdtids jul». Her er det nok å grøsse av, men boka
er samtidig fornøyelig, og den får avgjørende betydning både for jula og resten
av livet til den gamle gjerrigknarken.
«Og faktisk, til å ha vært ute av trening i så mange
år, var det en herlig latter han presterte, en rent ut sagt berømmelig
latter,...»
Sitatene er hentet fra Torstein Bugge Høverstads oversettelse med
tittelen Et julekvad.
Eldbjørg Nyborg
Dovre folkebibliotek
Jeg har lest A Christmas Carol for første gang i år, og vurderer å gjøre det til en årlig tradisjon :)
SvarSlett