av Birger Emanuelsen
Tiden, 2014
På en avsidesliggende gård klamrer Tallak Nybuen og faren seg fast. De har sine regler, og ikke mange kommer innom. Tallak blir en voksen mann, og gjennom tilbakeblikk til barndommen rulles historien opp. Et spørsmål går igjen – hvor er Tallaks mor? Faren sier ingenting. Tallak har et vagt minne av at han ligger på gresset ved siden av moren, før han lærer å gå. Hun strekker armene ut mot han, men før han rekker å bevege seg mot henne mister hun interessen og snur seg bort.
Tittelen oppsummerer boka. Jorda som binder oss, røtter som sitter dypt. Og blodet som binder oss sammen, tilhørighet til en slekt, til mennesker. Det som holder oss fast, på godt og vondt. Og jeg ser for meg at jorda er varm, den levende jorda alt vokser fra, og blodet er dampende varmt og ildrødt.
Det er ikke lett å være Tallak. Han sitter dypt inne i noe som ikke føles trygt. Da han var liten fortalte faren fantastiske historier. Historiene blir mer skremmende ettersom Tallak vokser opp. Hva er sant, hva er løgn? Dette skaper utrygge rammer for en ung gutt som bor i et lite univers med få mennesker rundt seg.
Når vi ikke er nede på gården er vi oppe på viddene rundt dalen. Her er historien friere. I nåtid møter vi Tallak på reinsjakt. Han har skadeskutt en bukk, og fått et slags illebefinnende. Akkurat som at landskapet åpner seg her, så åpner tankene seg også. Og det er også her oppe Tallak får en åpenbaring i sluttscenen. Men det er en åpen slutt. Ender det med forsoning, eller ender det med tragedie?
Helt til sist får vi bruddstykker av historien slik faren opplevde det, og det skjærer i hjertet. Vi skjønner han, og vi vet plutselig så mye mer enn Tallak. Dette gir oss et overtak på Tallak, som har søkt etter viten, men ikke kommet lenger.
Signe Thoresen Rolstad
Dovre folkebibliotek
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar