Tidens larm

av Julian Barnes

Cappelen Damm, 2016

Den britiske forfatteren Julian Barnes har skrevet flere romaner og essays om kunstnerens liv og kunstens vesen. Tre av dem er viet til forfatterne Gustave Flaubert, Leo Tolstoj og Arthur Conan Doyle. Hans siste bok «Tidens larm» er en biografisk roman om den russiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsj som ble utgitt til hans 110- årsjubileum.

Handlingen består av tre deler som skildrer tre dager av musikerens liv i 1937, 1949 og 1968. Romanen er bygd opp som en indre monolog til Sjostakovitsj fremstilt i tredje person.

I den første delen treffer vi komponisten på avsatsen utenfor hans leilighet med ferdig pakket koffert ved siden av seg. Etter en offisiell fordømmelse i pressen av hans opera Lady Macbeth fra Mtsensk og henrettelsen til hans beskytter marskalk Tukhatsjevskij tilbringer han der de søvnløse nettene i påvente av arrest.

I bokas andre del sitter han på et fly på vei hjem fra Kultur- og vitenskapskongressen for verdensfreden i New York hvor han hadde opplevd den reneste ydmykelse og moralsk skam etter fornektelsen av hans musikalske forbilde Igor Stravinskij. 

I romanens tredje del er han landets største komponist og en nasjonal stolthet. Han reiser utenlands for å ta imot priser og æresdoktorater som ambassadør for Sovjetunionen. I bilen med en offentlig sjåfør reflekterer han over seg selv og livet. Han minnes om sitt livs verste øyeblikk da han meldte seg inn i Sovjetunionens kommunistiske parti.

Alle gangene vi treffer Sjostakovitsj fordømmer han seg selv. «Det er mye han kan beskylde seg selv for: unnlatelsessynder, tilkortkommenhet, inngåtte kompromisser, keiserens skjerv». Ledemotivet i den første delen er angst, i den andre – skam, i den tredje - bitterhet og tungsinn. Forholdet mellom kunstneren og makten er hovedtema som går gjennom hele boka. Tekstens rytmiske struktur påminner Sjostakovitsj’ musikk. Til tross for sin statiske form har boka en stor slagkraft.

Som en ekte postmodernist bryter Barnes grensen mellom virkelighet og fantasi og forvandler en biografisk roman til et veldig privat essay om kunstnerens tragedie under et totalitært regime. Boka besynger ikke musikerens liv, men skildrer hans fordervelse. Hvem var han egentlig? En feiging som la alt sitt gjenværende mot i musikken, og feigheten i livet? Et regimets offer som ble overdøvet av tidens larm?

Kan kunsten overleve til tross for kunstnerens fordervelse? Julian Barnes svarer på det i slutten av romanen. «Hva kunne settes opp mot tidens larm? Bare musikken som er inni oss selv – musikken i vårt innerste – som enkelte kan forvandle til virkelig musikk. Som med tiden, dersom den er sterk og sann og ren nok til å overdøve tidens larm, forvandles til historien hvisken … Kunsten er historiens hvisken, som kan høres gjennom tidens larm.»

Oversetter: John Erik Bøe Lindgren

Elvira Tjønnholm

Sel bibliotek