Jacarandatreets barn

av Sahar Delijani

Shibsted forlag, 2015

Jeg kviet meg lenge fordi jeg leste og hørte mye om at dettte var en tøff roman. Og vi blir fra første stund kastet ut i dramatikken i en bil sammen med unge Azar som kneblet og bundet fraktes til fødeavdelingen i et fengsel i Teheran. Her blir Neda født og brutalt tatt bort fra sin mor kort tid etterpå. I en annen del av byen blir tre år gamle Omid vitne til at foreldrene arresteres hjemme ved kjøkkenbordet. Det tredje barnet vi blir kjent med er Sheida som vokser opp med minnene om en død far og en mor full av vonde hemmeligheter. De er alle barn av det iranske regimet og barn av foreldre som ønsket seg en revolusjon.

Disse tre møter hverandre senere, og vi får innblikk i hvordan deres oppvekst er i Iran under revolusjonen. Dette skjer på en tid da krigen mellom Irak og Iran var på sitt verste, på midten av 1980-årene. Vi følger familiene deres gjennom tre generasjoner fram til 2011.

Romanen er en fortelling om sterke familiebånd og sterke kvinner, som gjør alt de kan for å gi barna et godt liv til tross for krig og elendighet. Men de klarer selvfølgelig ikke å være like sterke hele tiden. Sheida opplever at hennes mor, Maryam, blir så tynget av sorgen at hun ikke klarer å begynne på nytt.

Iransk-amerikanske Sahar Delijani vet hva hun skriver om. I likhet med lille Neda ble Delijani selv født bak murene i et kvinnefengsel i Teheran. Hun har følt det iranske regimet – og dermed også revolusjonen – på huden, og forsøker å fortelle om Irans turbulente historie i de siste tretti årene.

Boka er oversatt av Heidi Grinde. Utgitt på Schibsted forlag i 2015. 285 sider.

Eldbjørg Nyborg
Dovre folkebibliotek