av Jaume Cabré
Cappelen Damm, 2014
«Når man en gang har fått smaken på den kunstneriske
skjønnheten, forandrer livet seg. Når du har hørt Monteverdi-koret synge,
forandrer livet seg. Når du har sett Vermeer på nært hold, forandrer livet seg.
Når du har lest Proust, er ikke livet lenger det samme», påstår professor
Andrià Ardèvol i romanen Jeg bekjenner.
Romanens hovedperson er åpenbart fascinert av kunsten og den
makten som ligger i den. Han er en virtuos fiolinist, forfatter,
antikvitetssamler og polyglott fra Barcelona som behersker tretten språk. I
sekstiårsalderen får han diagnosen Alzheimer og begynner å skrive sine
erindringer i form av et avskjedsbrev til sin kone.
Det er en biografisk roman, en slags oppdiktede memoarer.
Handlingen bygges opp rundt tre symbolske gjenstander: en Storioni-fiolin fra
1700-tallet, en gammel medaljong og et landskapsbilde av Modest Urgell som
spiller en avgjørende rolle i Andriàs familie. Den verdifulle fiolinen er
uløselig knyttet til familiens historie og er bokens midtpunkt.
Romanen har ingen lineær struktur og rommer flere plan. Den
strekker seg over flere århundrer og land, mellom middelalderens Spania, 16- og
1700-tallets Italia og Frankrike, Hitlers Tyskland og Barcelona i 1940-tallet
fram til det moderne. Det er Andriàs fantasi som bringer oss gjennom forskjellige
tider og sted, fletter sammen fortid og nåtid og mange ulike menneskeskjebner,
både faktiske og oppdiktede.
Europas historie fremstår som blodig og voldelig, full av
ensomhet, forræderi og fortvilelse. Andrià Ardèvol føler et personlig ansvar
for alt som skjer og har skjedd. Hans påstand om at alt i verden har noe med
ham å gjøre er romanens kvintessens. «Jeg vikles inn i alt. Jeg tror jeg er
skyld i de lite lystelige villveiene som menneskeheten har slått innpå.»
Jeg bekjenner er
en særegen og original roman med et modernistisk preg. Den er ikke lett å lese.
Men den tålmodige leseren som kommer fram til slutt blir godt belønnet. Alle
handlingslinjer møtes på slutten og danner en sterk og dramatisk fortelling om
Europas sjel, om livets store og evige spørsmål.
«Kunsten er min redning, men den kan ikke være
menneskehetens redning», sier professor Ardèvol i en av bokens siste kapitler.
Oversatt av Kjell Risvik.
Oversatt av Kjell Risvik.
Elvira Tjønnholm
Sel bibliotek
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar