Parissyndromet

av Heidi Furre

«Han spurde meg om eg hadde gjort noko kult i det siste, og der og då svarte eg at eg hadde tenkt å flytte til Paris og han lo av meg og spurde om eg skulle leve ut klisjeen om å finne seg sjølv i Paris. Og kanskje skal eg det, kanskje eg endar opp med å finne meg sjølv i eit skap, under ei seng eller i baksete på ein bil, men mest av alt vil eg reise til helvete langt unna han, det skulle eg ha sagt, og så skulle eg ha gått, eller lagt meg ned på bakken, eller hoppa inn i ein pirattaxi, eller knust ei rute, kasta ein snøball med småstein i, sprengt ein postkasse, slått ned ei gammal dame. Men eg lo og gav han ein klem, og så gjekk han oppover mot Torshov, eg gjekk nedover mot Tøyen»

Tittelen til boken spiller på en diagnose man stiller på turister (særlig japanske) som får drømmer og illusjoner knust når de besøker byen. Det er ikke den drømmebyen de har sett for seg, men en by som alle andre med både gode og dårlige sider.

Parissyndromet er en fin liten bok om vennskap, kjærlighet og om forventninger til livet. Slik livet skal være, men som det ikke alltid er. Jeg likte særlig godt de lange setningene der forfatteren drar oss videre med tanker, ideer og forklaringer på ulike ting, akkurat slik som tankene ofte kan hoppe fra det ene til det andre.

May Britt Josten
Sel bibliotek