av Erlend Loe
Cappelen Damm, 2015
Bok nummer tre om Doppler, den tidligere så vellykkede mannen som ramla på sykkel, og deretter forsvant inn i skogen for å leve sammen med elgkalven Bongo. Når Doppler nå, noen år senere, bestemmer seg for å gjenforenes med sin familie ser han at det gamle huset hans er malt blått, og navnet hans på postkassa er byttet ut med Egil Hegel. Egil Hegel? Hvem er det? Doppler bestemmer seg for å gjenerobre sin plass i familien.
Det kan røpes at det ikke går så bra med Doppler. Det er vanskelig å venne seg til mennesker og sivilisasjonen igjen etter årevis alene i skogen med en elg. Og Doppler mener at det heller ikke går så bra med verden. Bare se på rosabloggingen, tenker Doppler. Det er endetidstegn det. Han ser ikke mer lyst på livet etter å ha blitt kjent med dommedagsprepperen Sensei Arntzen.
Gjennom Doppler klarer Loe å vise oss det rare med verden rundt oss. Språket underliggjør alle disse små eiendelene våre, og alt det vi gjør i hverdagen. «Åtte kom Gregus ut med Egil Hegel, i joggetøy, naturligvis, og den kjekke løpesekken som han utvilsomt hadde matpakke i, tre skiver grovt, hjemmebakt brød, antok Doppler, og kanskje en sitrusfrukt, jo, tenkte han, utvilsomt en sitrusfrukt».
Så trist så trist, men så utrolig morsomt.
Signe Thoresen Rolstad
Dovre folkebibliotek
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar