Hvor de hvite senger står. En historie om å leve.

av Veslemøy Solberg

Skriveakademiet, 2018

 

Veslemøy Solberg finner under opprydding to dagbøker etter farmoren sin.  Disse dagbøkene skrev farmoren hennes sist på 1940-tallet mens hun var innlagt til behandling på tuberkulosesykehus.

Solberg hadde et nært forhold til besteforeldrene, men skjønner likevel at det er mye hun ikke vet. Dette er en generasjon der mye, og spesielt det som var vondt, ikke skulle snakkes om. Så hun bestemmer seg for å finne ut mer og slik ble altså denne boka til.

Vi blir kjent med både farmoren og farfaren når de vokser opp henholdsvis i ei lita bygd i Telemark og i Lonevåg ved Bergen. Det er veldig gode beskrivelser av oppvekst på 20- og 30-tallet, med både sorg og gleder. Det er trange tider, men familien til farfaren ser seg likevel råd til å koste utdannelse på sønnen. Han utdanner seg til lærer og det er når han får jobb som lærer i Telemark at han møter Solbergs farmor.

Farmor eller Mom som hun kalles i boka ønsker egentlig å bli skuespiller, men blir smittet av tuberkulose allerede som 20-åring. Hun må ha flere opphold på ulike sanatorium. Datidens behandling er først og fremst « Lys, luft og solskinn!» Men farmoren nekter å la seg knekke av sykdommen og en overlege sier senere at «jeg har aldri sett maken til vilje til liv».

Boka er skrevet som en roman med innslag av sitater fra dagbøker og brev. Her er mye å kjenne seg igjen i både for dem som har opplevd denne tida og for de som har fått høre om den fra foreldre eller besteforeldre. Den gir også et unikt innblikk i hvordan det var å være tuberkulosepasient, og hva det innebar av skam, skyld og fortielse.

«Hvor de hvite senger står» er et minnesmerke over en annen tidsalder og en annen tid, og en hyllest til en farmor som aldri ga opp.

Bodil Vorkinn
Dovre folkebibliotek